Plutselig kommer det. Slaget. Det går lang tid før det går opp for ham hva som har skjedd. Selv om kinnet brenner og han ser håndflaten som faller, skjønner han det ikke. Hjernen er ikke i stand til å koble handling og person sammen. Han ser stumt ned i den nådeløse svarte asfalten, det er som om den bekrefter det som sakte men sikkert går opp for ham. Blikket finner gradvis veien oppover, til det møter hennes. Pupillene er to kalde steiner, og han kan fysisk kjenne forakten treffe ham i brystet. Hun holder ham fast med blikket, og han vet at han ikke kan flytte seg.
Måkeskrikene og saltvannslukta virker beroligende. Den svale sjølufta gjør det lettere å puste, å tenke. Rundt dem danser det en mild vind, som stryker seg lekent mot kroppene deres.
“Jeg tror jeg er forelska,” sier hun. Han ser ikke opp med det første. Bare lar tærne bryte vannoverflata, kjenner det iskalde vannet sende ilinger oppover leggene. Det er varmt, så varmt at hun har bretta opp genseren og ligger langflat på brygga, og han har kasta fra seg skoene i fjæra. Han bruker akkurat litt for lang tid på å tenke ut noe å si, stillheten blir for lang. Hun fortsetter:
“Det er noe dritt. Alt er noe dritt.” Stemmen bærer et bittert preg. Han tenker at nå har hun ei bekymringsrynke i panna, og øynene er smale åpninger som myser mot sola. Men han snur seg ikke for å se etter. Han fortsetter bare å duppe tærne i vannet, deretter føttene. Kulden hugger til.
“Hva tror du er definisjonen av kjærlighet?” spør hun. Hvis det ikke hadde vært som det er ville han smilt, og kalt henne sprø. Nå er det ikke sånn.
“Tror du virkelig det er sant alle de greiene om at man må følge hjertet hele tida? Bør man ikke noen ganger sette konsekvenser foran sitt eget ego?” Da snur han seg mot henne. Hun har lagt seg halvveis opp, og lener albuen på den flisete bryggekanten. Blikket hennes hviler på et punkt ute i fjorden.
Så ser hun på ham, borer det grønne forvirra blikket inn i hans, og åpner munnen et par ganger som for å si noe. Nøler. Akkurat da han merker at ordene hennes er i ferd med å forlate tunga, reiser han seg og går.
Musikken pumper ut av høytaleranlegget. Vanligvis slapper han av når han lar bassen og gitarriffene fylle kroppen, men nå gjør den ham bare enda mer rastløs. Tonene skjærer seg inn i ørene, trenger seg inn i noe de ikke har noe med. Han trykker på off-knappen, og blir liggende å stirre opp i taket. Inni seg kan han kjenne blodårene knyte seg og hvordan metallet hviler tungt i magesekken. Det er som om sola og den knallblå himmelen håner ham, der de skinner i hverandres glans utenfor soveromsvinduet. Brutalt river han gardinene for, og blir stående på det kalde linoleumsgulvet. Griper nærmeste gjenstand, ei kladdebok fra pulten, og kyler den av all kraft inn i veggen. Deretter matteboka, mobilen, og et bilde. Glassramma knuses, så tusen bittesmå blanke skår fyker til alle kanter utover rommet.
Blikket hennes leter etter hans de følgende dagene. Søker, som en kikkert etter et objekt. Men han viker unna, ser ned på inskripsjonene i pulten. Spor etter fortiden, vitner til nåtiden. Han tar passeren og riper distre inn et snirklete mønster, uten noen som helst form for struktur. Lufta er klam og innestengt, av typen kvelende. Han føler seg som et vakuum, der han sitter passiv og uttrykksløs og later som han er til stede. Magesåret brenner seg lenger inn i kroppen, sprer seg som en skogbrann midt på sommeren. Så klarer han ikke å la være lenger. Han snur seg og ser på henne. Ser håret hvile mykt bak det ene øret, og ansiktet som er vendt konsentrert ned i boka. Ser at hun lyser, skinner. Han sluker henne, tar til seg hver eneste lille nyanse og farge, og ser så alt for godt hvordan detaljene er brikker som til sammen blir bildet han ikke kan ta øynene fra. Da hun merker at han ser på henne har han allerede vendt blikket mot tavla.
De bruker å vente på hverandre. Tross at han ikke har holdt sin del av den uskrevne avtalen de siste dagene, har hun likevel stått der trofast, trolig med en forhåpning i magen. I dag har hun gitt opp, for det står ingen ved treet utenfor skolegården. Han kjenner noe synke tungt inni ham. Innerst inne hadde han håpet at hun skulle fortsette å stå der, at hun virkelig ønsket å rive ned muren mellom dem.
Det er da han ser dem. Ved busstoppet på hjørnet, litt i skjul bak trærne. Han ser de to kroppene berøre hverandre, ser hvordan de går i ett. To litt for like kropper, begge er små og lette. Vissheten som har ligget som et ulmende teppe i kroppen de siste dagene løses opp, og blir til udefinerbare følelser, følelser som svirrer rundt uten noe å feste seg til. Han ser myke hender mot skjør hud, lepper som innhalerer hverandre. Sola danser over dem, kjærtegner dem som to nyfødte barn. Metallet i magen fordamper gradvis. Så er det som om sannheten kommer krypende og angriper ham fra alle kanter, trenger seg inn i ham. Idet han snur seg og løper vekk kjenner han et blikk i nakken.
“Hæ? Tuller du?” De står i skolegården. De andre guttene ser forvirra og sjokkert ut på samme tid når han forteller det.
“Er hu…? Sikker?” Han nikker bekreftende. “Ja.” Noen flirer, andre står stumme med store øyne, tror ikke det de hører. Bak ham ser han henne komme ut av skoledøra. Han visste godt at hun gikk ut av klasserommet like etter ham.
“Hey!” roper en av de andre guttene idet hun passerer, “Er det virkelig ingen av oss gutta som er bra nok for deg?” Kaukende latter fyller skolegården. Han ser ned på de svarte skoene. En annen følger opp:
“Faen, så ekkelt! Er det lenge siden du har fått deg noe eller? Litt desperat?”
“Hu hopper jo på alle det passer seg, spiller vel ingen rolle hvilket kjønn det er!“ Latteren er overalt nå, den gjør det vanskelig å puste. Svarte sko. Svarte, svarte sko.
“Hore!” roper noen etter henne og flirer. Han ser ikke opp før de har byttet samtaleemne.
Hun står og venter på ham. Under det faste treet. Der de alltid har møttes, og begynt rolig på hjemveien sammen, mens de pratet om teite lærere og hva de skulle finne på senere. Kanskje kjøpe en is, eller sette på en gammel film. Han går rett forbi, ser rett framover mens han prøver å stenge sidesynet ute.
“Vent.” Han stopper rett ved henne og snur seg. Blir stående å se på ansiktet som er umulig å tolke. Øynene som alltid har vært hans letteste oppgave å lese er fremmede. Plutselig kommer det. Slaget. Det går lang tid før det går opp for ham hva som har skjedd. Selv om kinnet brenner og han ser håndflaten som faller, skjønner han det ikke. Hjernen er ikke i stand til å koble handling og person sammen. Han ser stumt ned i den nådeløse svarte asfalten, det er som om den bekrefter det som sakte men sikkert går opp for ham. Blikket finner gradvis veien oppover, til det møter hennes. Pupillene er to kalde steiner, og han kan fysisk kjenne forakten treffe ham i brystet. Hun holder ham fast med blikket, og han vet at han ikke kan flytte seg. Hun puster dypt ut, skjelvende.
“At jeg virkelig har tatt så feil av deg så lenge.” Ordene iskalde, stikkende, som brennesler. Så går hun. Han blir stående igjen med orda mellom halsen og tunga, og kjenner alle årene forsvinne like raskt som avstanden blir lengre mellom dem. Sola skinner og skinner, og fuglenes vakre sopran fyller lufta som en ballong som langsomt blåses opp. Da ordet kommer ut av munnen hans, og lander som et vissent blad på bakken, er det for seint. Anger-ordet. Hun har for lengst passert busstoppet, og langt oppi bakken kan hun skimtes som en bitteliten legofigur.
Ingrid
Petter von Krogh
drongje
tritonus
aeeris
maritvaa
linkir02
sitrus92
nattfall
Ju1ies
ingvildeb
ringelin
ingvilh
