Kanon!

Ja, det har gått ei stund sidan Littkrit totusen&9. Har no lese dei ferdige novellane. Det varmar. No kan det bli haust. Lykke til alle saman.

Ingelin

Om virkelighet

Intet internett har gjort meg særdeles forsinka når det gjelder å posta novella jeg produserte i Aurland. Men bedre seint enn aldri, eller hva det heter for noe.

—

“Røyken klebet seg til kaféveggene og skrumpet dem innover helt til alt så ut til å dreie seg om Olivia. Med det kaffebrune håret bølget til rett under ørene, lignet hun hovedpersonen i en film noir. Det eneste som manglet nå, var hennes mannlige motstykke – og han var rett i nærheten. Faktisk kom han inn kafédøra i samme øyeblikk, og Olivia løftet hodet i retning de små bjellene som annonserte ankomsten. Egentlig hadde hun planlagt å forholde seg alvorlig, og se like fryktinngytende og nydelig ut som en diva, men smilet greide ikke å dy seg. Måten fedorahatten grasiøst dekket det høyre øyet hans på, kunne få henne til å fnise som fjortisene på bakerste rad når tid som helst.

Idet han kom bort til bordet hennes og skulle til å sette seg ned, var det noen som ropte på henne fra bak disken. Hun sendte Fredrik, mannen med fedorahatten, et overbærende dådyrblikk for å vise at hun for ingenting i verden ville gå fra ham nå, men han grep i stedet armen hennes, trykket den til sommerfugler danset over netthinnen hennes, og sa: ‘Det er i orden. Jeg venter.’ Skulle Olivia ha beskrevet stemmen hans, hadde hun kommet til å stille en hvilken som helst vinsmaker i skyggen. Hun lette allerede etter både adjektiv og substantiv. Mørk fløyel. Fløtekaramell. Varm kakao. Ost og vin til frokost.

Hun sukket teatralsk idet hun reiste seg og gikk mot disken der de hadde ropt på henne

***

Anne hadde svidd pizzaen. Hun skjønte det allerede idet hun åpnet døra til steikeovnen og kjente den umiskjennelige kilingen i neseborene. Ingenting hang på grep lenger, følte hun. Jo mer hun kavet, dess fastere snurpet trådene seg. Livet hennes hadde endt opp som et kvikksandhull.

Idet døra inn til kjøkkenet knirket, strammet hun ryggen og lot leppene trekke seg oppover i kantene som slitne marionetter.

‘Den ble litt brent i kantene’, unnskyldte hun middagen hun satte på bordet.
‘Jeg bestilte ingenting’, sa Olivia ganske tonløst.

Anne svarte ikke. Hun hadde vendt seg til å la være. Hun hadde aldri noensinne hørt rykter om at livet som tenåringsmor skulle være lett, men ingen hadde forberedt henne på at datteren hennes etter sin første menstruasjon gradvis ville bli omformet til et skrømt, og knapt nok dét. Det hadde begynt med det vanlige; smelling i dørene, ‘jeg hater deg, mamma!’ og et par kjærester med snus under overleppa og en seksualdrift som en kasse kaniner, men nå… Olivia var 17 år, og alt rundt henne, og særlig moren, hadde blitt forvandlet til luft. Det var som om den arge opprørsgløden omsider hadde spist henne opp, og bare en monoton puppe var tilbake. Det virket som om Olivia ikke orket å engasjere seg lenger. Kanskje hadde ikke Anne vært like flink til å late som i nærheten av henne som hva hun likte å tro.

‘Du vet…’ Anne satte seg ned på den andre siden av bordet; hun våget ikke noe nærmere. Hun gjorde et forsøk på å la de to åpningsakkordene synke inn mens hun selv studerte de stadig tydeligere furene i håndbakene sine, men da hun så opp, stirret fortsatt Olivia glassaktig på et punkt som var usynlig for Anne. Hun fikk bare satse på at hun hadde oppfattet dem likevel, og fortsatte: ‘Faren din hadde det bedre uten oss. Den nye kjæresten hans var veldig bra for ham, og han er veldig lykkelig nå. Vi må tenke på hva som er best for ham, vet du. Nytter ikke å være egoistisk i slike situasjoner.’ Olivia tygget maten videre.

***

Da Olivia hadde spist opp det kokkene hadde satt fram til henne, gikk hun tilbake igjen til Fredrik. Akkurat som han hadde sagt, satt han tålmodig og kikket på henne med hodet litt på skakke og et smil som liksom nådde lenger opp i ansiktet til venstre enn til høyre. Fedorahatten hadde han lagt på bordet.

Hun hadde ikke engang nådd bort til bordet da han reiste seg, var hos henne ved hjelp av ett eneste steg, og tok hendene hennes. Hun kunne praktisk talt føle hvordan atomene i huden hans passet sammen med hennes som puslespillbrikker.

‘Jeg har billetter til teaterforestillingen i kveld – den nyeste til Brecht. Hva sier du?’ Fløtekaramell. Hun gikk for fløtekaramell.

For å rekke opp, måtte hun stå på tå, men han skjønte hva hun ville, og bøyde nakken. Hun plantet et kyss på leppene hans og sa: ‘Dette er svaret mitt.’ Og med det trykket han henne inntil seg, så nært at hjertet hans lød i ørene hennes som takten i en kjærlighetsballade.

***

Rommet til Olivia var uvanlig ryddig. Det lå ingen henslengte klær på gulvet, og det eneste som stod på skrivepulten, var en kontorlampe med leddete hals. Senga var alltid nyredd, som om hun aldri sov i den, og i bokhylla stod alle bøkene rangert alfabetisk etter etternavnet til forfatteren. I vinduet stod det ikke noe nips, og ingen planter hang med hodet og lengtet etter vann. Et friskt pudder av støv var det eneste som pyntet opp karmen, mens andre støvpartikler spøkte åndsfraværende gjennom luften. I garderoben hang Coco Chanel-reproduksjoner og charlestonkjoler til evige netter, og øverst en og annen hatt. I kommoden lå lite annet enn kjærlighetsbrev, som til tross for frimerker og påskrevne adresser aldri hadde blitt besvart, og et fotografi i gult-hvitt av et navnløst gjenferd født i 1898. Det hadde ligget inne i ei diktbok Olivia hadde lånt på biblioteket engang, og der og da hadde hun ikke hatt noen anelse om hvem som hadde vært innehaveren av det underfundige smilet som var litt lenger på den venstre siden av ansiktet enn på den høyre. Og kanskje var det nettopp smilet, som kunne minne om en gammel egyptisk vekt i ubalanse, som fikk henne til å brette det omhyggelig sammen og legge det i skjortelommen på brystet. Innen hun hadde kommet hjem, hadde hun allerede funnet ut at han het Fredrik, og at han hadde bodd rundt i hele Europa, og hadde både irsk og spansk avstamning. Og lenger hadde hun ikke kommet akkurat da, for da hun var hjemme igjen på rommet sitt, som på den tida hadde magasiner med blanke forsider drysset utover parketten, var det første hun gjorde å se på smilet igjen. Og det hadde hun sett på helt til det var kveld. Da hadde hun begynt å rydde på rommet, og idet fem sprengferdige søppelsekker stod ute i gangen, hadde hun forlatt 2009.

Innerst i den nederste skuffen i kommoden, lå en ensom mobillader.

***

Olivia og Fredrik vandret arm i arm nedover fortauet. Til tross for at brosteinen stadig kom på kranglefot med Olivias høyhælte støvletter, kunne hun ikke ha opplevd sensasjonen ved å sveve bedre om hun så hadde hatt vinger. Yret la seg i diamanter i øyevippene hennes, og hun syntes hun alt nå kunne høre det forventingsfulle bruset fra det fullsatte teateret. I hodet hennes spraket det i spente blikk, og alle hendene som ventet på å applaudere, lå klare i stivpyntede fang av silke, chiffon og fløyel. Og Fredrik… han kom til å sitte tett inntil henne under hele forestillingen.

En bil røsket Olivia tilbake til virkeligheten der den støyet forbi i et drepende hastverk. Hun syntes de bråkte mer og mer for hver dag, og det var urovekkende hvor mange som plutselig eide dem.

‘Lov meg at vi aldri kjøper en bil’, sa hun, og trykket seg enda noen centimeter lenger ned i stoffet i jakken hans. Bare at hun ramlet imellom og skubbet knærne sine i den aggressive asfalten.

Fredrik stod ikke ved siden av henne med fotsid frakk og fedorahatt. Han stod foran henne med mp3-plugger i ørene og joggesko.

***

Jentungen foran ham hadde hår som et hav i storm – nei, forresten, et tjern. Det var for kort til å være et hav der det sluttet av rett under ørene i en fjong 20-tallskrøll. Hun hadde en kåpe som satt rart på henne; den var liksom posete og stri og firkantet på én gang. Men så hadde han nå en gang aldri satt seg inn i ungpikemote heller.

Jenta beveget de røddynkede leppene, men ordene ble spist opp av den anonyme VG-listesangen som skvaldret inn i øret hans. En ting var i alle fall sikkert; hun så rett på ham. Hva enn hun hadde sagt, hadde hun sagt det til ham.

‘Du er jo her!’ var det første han hørte da han bråstanset ulydene i øregangene sine ved å brutalt trykke på stoppknappen.
‘Unnskyld, kjenner jeg…’ begynte han, men lenger kom han ikke før hun hang rundt halsen på ham som en mislykket fjærboa.
‘Fredrik’, mumlet hun til halsgropen hans.
‘Jeg heter Thomas’, sa Thomas, og dyttet henne bestemt vekk.

***

Olivia følte seg som Sigbjørn Obstfelder der hun så og så rundt seg. Bilene på gatene var så mange flere enn hva hun var vant med, og de så annerledes og truende ut med frontlykter som villdyrøyne og motorer som lød som jungelbrøl. Og midt i det angstfylte kaoset stod Fredrik av 2009 og stirret dumt på henne med iPoden i sin høyre hånd.

Men før hun rakk å få panikk, fant Olivia igjen fornuften sin, og i samme øyeblikk visste hun at alt var som det skulle være. Hun var usikker på hvor mye som egentlig hadde skjedd mellom henne og Fredrik den gangen i slutten av 20-årene, men smilet på skrå, duften av hans nydusjede, fuktige armer om midjen hennes, leppene hans som ingen smak i verden kunne overgå… det hadde vært. Sanseinntrykkene var brennmerket inn i minnet hennes og pulserte i blodårene som fersk lava.

Det som hadde skjedd tidligere hadde ikke vært en illusjon. Det stod klart for henne nå. Hun hadde sett glimt av sitt tidligere liv der hun, Olivia, født i 1911, ballettdanser, var forlovet med Fredrik, den sjarmerende og fascinerende pianospilleren. Her stod han, med samme sjel, i en mer moderne utgave. Han husket åpenbart ikke livet de hadde hatt sammen, men som med henne lå det nok og lusket i underbevisstheten hans som en dypvannsfisk. Hvis det ikke var hennes oppgave å gjenoppildne det, var det ingens oppgave.

‘Jeg heter Olivia’, sa hun til denne Fredrik-versjonen som kalte seg Thomas.
‘Ja vel’, sa han med blikket alle andre steder enn i øynene hennes.

***

Selvfølgelig hadde Anne blitt bekymret da hun hadde fått greie på at denne guttevennen Olivia hele tiden skulle treffe var 13 år eldre enn henne, men selvfølgelig; hadde det ikke vært for Olivia, hadde Anne aldri greid å smile igjen. Siden første gang de møttes, hadde Anne og denne Thomas, som han het, funnet tonen. Når han nå kom på besøk, var det for å treffe Anne og ikke Olivia. Selv hadde han faktisk uttrykt at han syntes Olivia var et pussig barn, uten at han våget å gå trå hardere i de områdene. Selv ønsket Anne av hele sitt hjerte at han ville åpne seg om det; det var så altfor tydelig at Olivia hadde blitt til en annen, eller noe annet, og om hun ikke hadde mulighet til å nå inn selv, var det i alle fall en lettelse at hun valgte å snakke med Thomas. Hadde han bare ikke vært så edel! Hun håpet at han tidsnok ville innse at hun tross alt var moren hennes, og både hadde rett og plikt til å vite hva som pågikk bak datterens distré blikk. ‘Hun er snart myndig’, hadde Thomas motargumentert med da hun hadde brakt fram dette.

Men dette var ikke tiden til å surmule. Olivia hadde begynt å ta inn verden igjen, og selv om det foreløpig bare var gjennom Thomas, var nok hun nestemann. Dessuten virket datteren lykkeligere nå, og hun så henne sjelden så monoton lenger, selv om hun fremdeles snakket lite til sin egen mor. Eller kanskje innbilte seg det bare fordi hun var så lykkelig selv? Hun greide ikke å hindre at smilet fant leppene hennes igjen, men det var det for så vidt ingen grunn til heller. Hun reiste seg, grep kakefatet og gikk inn døra til soverommet, der Thomas nesten ikke var synlig bak det rufsete, brunsvarte villkrattet av et hår. Den blanke overkroppen hans tok inn lyset fra vinduet som et mokkafarget glassmaleri, og Anne tillot seg å smile enda en gang. Thomas smilte også, for han våknet i samme sekund; smilet hans pløyde liksom lenger inn i det venstre kinnet enn det høyre, og skapte et grunt smilehull som Anne hadde lagt hele hjertet sitt i allerede første gang hun så det.

***

Olivia kunne tilgi. Hun var da et menneske, akkurat som Fredrik. At han hadde ligget med en annen kvinne, og kanskje til og med solgt et fragment av hjertet sitt til en annen kvinne; det kunne tilgis. Han husket henne enda ikke, og fram til da måtte hun bare være tålmodig. Riktig nok hadde det nå gått tre uker siden første gang de møttes, og han viste få eller ingen tegn til å huske med samme lidenskap som det hun gjorde. Men igjen, så var kanskje lidenskapen nøkkelen. Det hadde den jo vært så mange ganger før.

Hun visste ikke hvor den andre kvinnen var, men da hun smøg seg inn døra til soverommet hennes, var bare Fredrik der. Synet av ham i rødrutete sengetøy skurret i øyekroken, men Olivia blunket det bort og la en hånd på den nakne skulderen hans idet hun lempet kroppen sin ned på motsatt side av senga.

‘Anne’, smilte han grøtet uten å åpne øynene, men Olivia visste bedre enn å røpe seg nå. Hvis han bare fikk sanse henne, ville alt komme tilbake til ham.

Hun la munnen sin over hans, og sydde samtidig fingrene sine inn i håret hans. Underlivet hennes spente seg idet den velkjente smaken spredde seg fra munnhulen til tåspissene i løpet av brøkdelen av et sekund. All lengselen hun hadde båret på inne i seg fra hun for første gang hadde reist tilbake til sitt forrige liv, komprimerte hun inn i hånda si som hun famlet etter underlivet hans med. Hun skrevet over ham og la beinet sitt så tett inntil hoftene hans at hun kjente knokkelen under huden, knugende og intens.

Og lenger kom hun ikke før en overrumplende styrke fra ingensteder slynget henne over til den andre enden av rommet. En bedøvet smerte nådde nesten fram til nervesystemet, og hun kunne høre stemmen til Fredrik langt borte, og sjokket i den ga henne sår på steder hun ikke visste hun hadde. Hun håpet bare ikke det var navnet hennes han sa.

***

Det var ikke så mye de 30 dagene ubetinget fengsel som den tærende skammen som etset Thomas opp innvendig. Men hva skulle han ha sagt? Han hadde jo kastet jenta inn i veggen, og han hadde gjort det med vilje. Han hadde jo ikke ment at han skulle kaste henne så hardt at hun pådro seg hjernerystelse, men det var visst, i følge dommer eller lekdommer eller advokat – han visste helt ærlig ikke hva de het for noe alle sammen – en vanlig unnskyldning. Dere mente det visst aldri, hadde denne dommeren eller lekdommeren eller advokaten sagt. Alle de svarte dressene hadde blitt redusert til en grumsete grøt for Fredrik. Og jenta selv, som bare hadde gjort galt verre ved å si seg enig med hvert ord han hadde sagt. De svarte dressene hadde fått for seg at dette var noe han hadde truet henne til.

Idet han ble ført ut fra rettssalen, fikk han verken kastet tomater eller avføring etter seg. Derimot fikk han et inferno av dømmende blikk, og de sved så mye dypere.

Kanskje var han en barnemishandler for å ha innledet et forhold til moren til jenta som hadde vært forelsket i ham. Hun hadde derimot aldri nevnt hvorfor hun hele tiden hadde kalt ham Fredrik. Kanskje den jentungen bare levde i en annen virkelighet.

***

Hun fikk stort sett ikke lov til stort annet enn å ligge stille, men Olivia var i det minste ikke en fange bak hvitglaserte murer lenger. Dessuten hadde hun ikke stort annet å finne på nå som Fredrik ikke var der lenger uansett.

Men hun hadde fortsatt brevet.

Med tårer på fingertuppene leste hun gjennom det enda en gang, og visste at hvis tiden var inne for å svare på det, var det nå. Signaturen ‘Din Fredrik’ ga henne lyst til å ta på seg selv. Og hvorfor skulle hun ikke det? Da hun omsider hadde fortalt moren sin om sine følelser for hennes elskede gjennom snart et århundre, hadde hun fortalt henne at hun var gal. Men hun visste at det bare var de andre som levde i en annen virkelighet, og i hennes kunne de i alle fall ikke styre henne.”

***

Olivia hadde sluppet ut fra sykehuset, og Thomas fra fengselet. De hadde visst ikke funnet bevis for at noen voldtekt hadde funnet sted, og Olivia hadde ikke våget å snakke uansett. Han hadde hørt dem snakke om hvor feig han var som brukte moren for å komme nærmere datteren, men hvem var det egentlig som var den feige – han, som torde å leve ut sin kjærlighet til ungjenta han hadde begjært siden første gang hun hadde tatt feil av ham og en som het Fredrik, eller de, som støtte inn i sine dvaske koner, skamfullt gjemt i mørket fra natten fordi de var redde for konsekvensene av å følge hjertet sitt? Han elsket Olivia, og kunne aldri greie å benekte det. Hun hadde vært så yndig der hun hadde unnskyldt seg og fortet seg videre etter at han hadde rettet på henne og sagt han het Thomas. Nå, derimot, ville han helst hete Fredrik, og han angret ennå på at han ikke hadde løyet og gjengjeldt omfavnelsen hennes.

Fortellingen var helt ferdig nå. Det eneste som manglet, var å signere med Fredrik og sende det til Olivia, som sikkert ikke hadde innsett at hun elsket ham ennå. Det ville hun derimot tidsnok. Hun husket åpenbart ikke kjærligheten de hadde hatt sammen, men det lå det nok og lusket i underbevisstheten hennes som en dypvannsfisk. Hvis det ikke var hans oppgave å gjenoppildne den, var det ingens oppgave.

Han postet brevet, men lurte likevel på hvilken virkelighet av dem han selv ville ha valgt.

 

Stilleståande

Lufta er varm på ein ubehageleg måte, trykkande, innestengt. Han sit i stolen sin som vanleg, knaskar nøtter, golvteppet er feitt og nøtteskala ligg over alt. Han ser bort på sin kone. Han tenker at ho er like vakker som første dagen dei møttest. Auga hennes er trøtte, men dei smiler oppmuntrande når han ser på ho. – Det er for tidelig, seier ho stilt. Han  nikkar bekreftande, rekker ut hande for å stryke hennes, men den er ikkje der, treff berre det nedslitne skinnet på den gamle stolen.

 

 

Han sleper seg over golvet, orker ikkje å løfte beina for kvart steg. Kjøkkenet lukter surt, han orker ikkje å vaske, eller gå ut med bosset, influensaen har vart lenge. – Burde du ikkje vaske litt snart, spør han forsiktig. Men det er inga respons. Ho har vel ilt i ryggen igjen, tenker han. Med tunge steg går han ut på soverommet, legg seg på senga, på høgre sida, hans faste side. Det kvite dynetrekket med blomstermønster har fått ein skitten gulfarge. Han ser bort på sin kones side, dyna er bretta fint og ligg perfekt over senga, sengtøyet har ikkje ein einaste flekk. – Kjem du og legger deg snart, spør han høgt.

 

 

- Det var fortidelig, han seier det lågt for seg sjølv og til henne. Han sit på huk, fører henda over kald stein. Trekk inn dufta av nyplanta blomar. Han legg seg på ryggen, legg armane i kryss over brystet og held pusten. – Kom, han høyrer ei stemme over seg, han opnar auga og fyller lungene med luft. Han tar tak i den tynne, kalde handa som er strekt mot han. – kom, nå drar vi heim, seier ho, og han fletter fingrane sine inn i lufta.

 

 

Det summer i øyra, kanskje ikkje så mykje summing som ein skarp evigvarandes tone. Ho ser på han med eit tomt blikk, stirer. Han prøver å kome seg laus, røre ved ho, kjenne blodet pumpe under den tynne, varme huda. Dører vert røska opp, kroppar dratt ut. Det verker i musklar og bein, tre krasj i ein smell, tenker han. Metall mot metall, kropp mot bil, organ mot kropp.  – Punktert lunge, informerer doktoren.

 

 

- Den er vasstett, heilt ned til 10 meter. Han venter på ein reaksjon, men når den ikkje kjem fortsetter han uoppmuntra å snakke om arveklokka. – Eg fekk den då eg var 10 år og den virke enda, seier han stolt. – Du elskar klokka di høgare enn meg, ho seiar det som om det er ein rein observasjon, seier høgt det som alle veit er opplagt. Han opnar låsen på klokka si og setter den på handleddet hennes. – Takk.

 

 

- Kva gjer du her,  dette er min plass. Den mørkhåra jenta snur seg mot han og ser så uskyldig ut som mulig. Han gjentar seg sjølv, ikkje fullt så irritert. – Eg ser ikkje noko namn her, så kanskje dette er min plass, seier ho smilande. – Ditt namn står heller ikkje her. Ho skunder seg å ta opp ein blyant og skriv med store bokstaver namnet sitt. – Nå gjer det. Han traskar sint vekk. – Jenter, mumlar han surt, mens han memorerer namnet.

 

 

- Linda Marie Kirketeig -

Hun lukket døra etter seg

Plutselig kommer det. Slaget. Det går lang tid før det går opp for ham hva som har skjedd. Selv om kinnet brenner og han ser håndflaten som faller, skjønner han det ikke. Hjernen er ikke i stand til å koble handling og person sammen. Han ser stumt ned i den nådeløse svarte asfalten, det er som om den bekrefter det som sakte men sikkert går opp for ham. Blikket finner gradvis veien oppover, til det møter hennes. Pupillene er to kalde steiner, og han kan fysisk kjenne forakten treffe ham i brystet. Hun holder ham fast med blikket, og han vet at han ikke kan flytte seg.

Måkeskrikene og saltvannslukta virker beroligende. Den svale sjølufta gjør det lettere å puste, å tenke. Rundt dem danser det en mild vind, som stryker seg lekent mot kroppene deres.
“Jeg tror jeg er forelska,” sier hun. Han ser ikke opp med det første. Bare lar tærne bryte vannoverflata, kjenner det iskalde vannet sende ilinger oppover leggene. Det er varmt, så varmt at hun har bretta opp genseren og ligger langflat på brygga, og han har kasta fra seg skoene i fjæra. Han bruker akkurat litt for lang tid på å tenke ut noe å si, stillheten blir for lang. Hun fortsetter:
“Det er noe dritt. Alt er noe dritt.” Stemmen bærer et bittert preg. Han tenker at nå har hun ei bekymringsrynke i panna, og øynene er smale åpninger som myser mot sola. Men han snur seg ikke for å se etter. Han fortsetter bare å duppe tærne i vannet, deretter føttene. Kulden hugger til.
“Hva tror du er definisjonen av kjærlighet?” spør hun. Hvis det ikke hadde vært som det er ville han smilt, og kalt henne sprø. Nå er det ikke sånn.
“Tror du virkelig det er sant alle de greiene om at man må følge hjertet hele tida? Bør man ikke noen ganger sette konsekvenser foran sitt eget ego?” Da snur han seg mot henne. Hun har lagt seg halvveis opp, og lener albuen på den flisete bryggekanten. Blikket hennes hviler på et punkt ute i fjorden.
Så ser hun på ham, borer det grønne forvirra blikket inn i hans, og åpner munnen et par ganger som for å si noe. Nøler. Akkurat da han merker at ordene hennes er i ferd med å forlate tunga, reiser han seg og går.

Musikken pumper ut av høytaleranlegget. Vanligvis slapper han av når han lar bassen og gitarriffene fylle kroppen, men nå gjør den ham bare enda mer rastløs. Tonene skjærer seg inn i ørene, trenger seg inn i noe de ikke har noe med. Han trykker på off-knappen, og blir liggende å stirre opp i taket. Inni seg kan han kjenne blodårene knyte seg og hvordan metallet hviler tungt i magesekken. Det er som om sola og den knallblå himmelen håner ham, der de skinner i hverandres glans utenfor soveromsvinduet. Brutalt river han gardinene for, og blir stående på det kalde linoleumsgulvet. Griper nærmeste gjenstand, ei kladdebok fra pulten, og kyler den av all kraft inn i veggen. Deretter matteboka, mobilen, og et bilde. Glassramma knuses, så tusen bittesmå blanke skår fyker til alle kanter utover rommet.

Blikket hennes leter etter hans de følgende dagene. Søker, som en kikkert etter et objekt. Men han viker unna, ser ned på inskripsjonene i pulten. Spor etter fortiden, vitner til nåtiden. Han tar passeren og riper distre inn et snirklete mønster, uten noen som helst form for struktur. Lufta er klam og innestengt, av typen kvelende. Han føler seg som et vakuum, der han sitter passiv og uttrykksløs og later som han er til stede. Magesåret brenner seg lenger inn i kroppen, sprer seg som en skogbrann midt på sommeren. Så klarer han ikke å la være lenger. Han snur seg og ser på henne. Ser håret hvile mykt bak det ene øret, og ansiktet som er vendt konsentrert ned i boka. Ser at hun lyser, skinner. Han sluker henne, tar til seg hver eneste lille nyanse og farge, og ser så alt for godt hvordan detaljene er brikker som til sammen blir bildet han ikke kan ta øynene fra. Da hun merker at han ser på henne har han allerede vendt blikket mot tavla.

De bruker å vente på hverandre. Tross at han ikke har holdt sin del av den uskrevne avtalen de siste dagene, har hun likevel stått der trofast, trolig med en forhåpning i magen. I dag har hun gitt opp, for det står ingen ved treet utenfor skolegården. Han kjenner noe synke tungt inni ham. Innerst inne hadde han håpet at hun skulle fortsette å stå der, at hun virkelig ønsket å rive ned muren mellom dem.

Det er da han ser dem. Ved busstoppet på hjørnet, litt i skjul bak trærne. Han ser de to kroppene berøre hverandre, ser hvordan de går i ett. To litt for like kropper, begge er små og lette. Vissheten som har ligget som et ulmende teppe i kroppen de siste dagene løses opp, og blir til udefinerbare følelser, følelser som svirrer rundt uten noe å feste seg til. Han ser myke hender mot skjør hud, lepper som innhalerer hverandre. Sola danser over dem, kjærtegner dem som to nyfødte barn. Metallet i magen fordamper gradvis. Så er det som om sannheten kommer krypende og angriper ham fra alle kanter, trenger seg inn i ham. Idet han snur seg og løper vekk kjenner han et blikk i nakken.

“Hæ? Tuller du?” De står i skolegården. De andre guttene ser forvirra og sjokkert ut på samme tid når han forteller det.
“Er hu…? Sikker?” Han nikker bekreftende. “Ja.” Noen flirer, andre står stumme med store øyne, tror ikke det de hører. Bak ham ser han henne komme ut av skoledøra. Han visste godt at hun gikk ut av klasserommet like etter ham.
“Hey!” roper en av de andre guttene idet hun passerer, “Er det virkelig ingen av oss gutta som er bra nok for deg?” Kaukende latter fyller skolegården. Han ser ned på de svarte skoene. En annen følger opp:
“Faen, så ekkelt! Er det lenge siden du har fått deg noe eller? Litt desperat?”
“Hu hopper jo på alle det passer seg, spiller vel ingen rolle hvilket kjønn det er!“ Latteren er overalt nå, den gjør det vanskelig å puste. Svarte sko. Svarte, svarte sko.
“Hore!” roper noen etter henne og flirer. Han ser ikke opp før de har byttet samtaleemne.

Hun står og venter på ham. Under det faste treet. Der de alltid har møttes, og begynt rolig på hjemveien sammen, mens de pratet om teite lærere og hva de skulle finne på senere. Kanskje kjøpe en is, eller sette på en gammel film. Han går rett forbi, ser rett framover mens han prøver å stenge sidesynet ute.
“Vent.” Han stopper rett ved henne og snur seg. Blir stående å se på ansiktet som er umulig å tolke. Øynene som alltid har vært hans letteste oppgave å lese er fremmede. Plutselig kommer det. Slaget. Det går lang tid før det går opp for ham hva som har skjedd. Selv om kinnet brenner og han ser håndflaten som faller, skjønner han det ikke. Hjernen er ikke i stand til å koble handling og person sammen. Han ser stumt ned i den nådeløse svarte asfalten, det er som om den bekrefter det som sakte men sikkert går opp for ham. Blikket finner gradvis veien oppover, til det møter hennes. Pupillene er to kalde steiner, og han kan fysisk kjenne forakten treffe ham i brystet. Hun holder ham fast med blikket, og han vet at han ikke kan flytte seg. Hun puster dypt ut, skjelvende.
“At jeg virkelig har tatt så feil av deg så lenge.” Ordene iskalde, stikkende, som brennesler. Så går hun. Han blir stående igjen med orda mellom halsen og tunga, og kjenner alle årene forsvinne like raskt som avstanden blir lengre mellom dem. Sola skinner og skinner, og fuglenes vakre sopran fyller lufta som en ballong som langsomt blåses opp. Da ordet kommer ut av munnen hans, og lander som et vissent blad på bakken, er det for seint. Anger-ordet. Hun har for lengst passert busstoppet, og langt oppi bakken kan hun skimtes som en bitteliten legofigur.

Ingrid

Skrivekunstakademiet takkar Aurland og LITTKRIT

Eg er svært glad for at Petter tok kontakt med meg og føreslo eit samarbeid med Skrivekunstakademiet om littkrit og sommarkurs i Aurland. Med god tilrettelegging, nydelege omgjevnadar, gode lærarar og ambisiøse deltakarar vart desse to kursa svært vellukka. Eg håpar vi held kontakten og at vi kan gjenta suksessen til neste år.

Beste helsing

Olaug Nilssen,
Skrivekunstakademiet

Genèvekonvensjonene

”Ditt jævla svin!”
Det første slaget kom før ordene hadde forlatt munnen hans, og lyden av den knyttede neven mot naken hud skar seg inn i trommehinnene hennes. Sjokket rev henne overende, og hun kunne allerede før hun åpnet øynene igjen se for seg scenen som utspilte seg foran henne.
”Nå har du faen meg kødda med feil folk,” hørte hun ham rope, høyt og skingrende. Skikkelsen på bakken forsøkte å reise seg, men han langet ut et hardt spark og spyttet irritert. Hun visste ikke om hun skulle skrike eller holde kjeft, men endte opp med det siste. Ikke en lyd klarte å tvinge seg ut i nattelufta, og hun svelget hardt for å holde gråten på avstand. Sommernatta var varm, det hadde allerede begynt å bli lyst igjen, men hun la ikke merke til det. La ikke merke til annet enn det tykke, røde blodet som sakte snodde seg mellom gresstråene, som ørsmå bekker. Likevel, bak panikken, var det noe som rørte seg inne i henne. Følelsen av å være unik, verdt noe. Følelsen av at han ville beskytte henne, gjøre alt for at hun skulle ha det bra. Hun kjente den pirrende følelsen av å bety noe, at det var henne dette handlet om. Det siste slaget var øredøvende, stjal all oppmerksomhet fra omgivelsene og tok med seg siste rest av desibel inn i en rungende stillhet. Stille. Hun visste det var feil, men i øyeblikket nøt hun lyden av den tunge pusten til gutten på bakken, lyden av ham som spyttet igjen, rett foran sitt offer.
”Dra deg til helvete,” sa han halvhøyt, stemmen dryppet formelig av sinne og gjorde henne ør av fascinasjon og forelskelse. Plutselig kunne hun høre gresshoppesangen igjen, bølgene som slo mot land og lyden av ølflasker som gikk i tusen knas mot bakken. Lyden av ungdommer som sjanglet(hvis det i det hele tatt var en lyd), skrålte, sang og danset som om ingenting hadde hendt. Han tømte ølflaska og tørket pannen med håndbaken, så snudde han seg og så på henne.
”Kom, vi stikker,” sa han halvhøyt og kastet ølflaska over skulderen, inn i et par busker. Han rakte ut hånda og dro henne opp fra bakken.
”Faen, han var en drittsekk som fortjente det han fikk,” sa han, idet hun nølte bare et sekund. ”Jeg gjorde det for deg”. Det gikk en iling gjennom kroppen hennes, hun kjente seg svakt svimmel etter all ølen hun hadde drukket tidligere på kvelden. Noe var fryktelig feil, samtidig så riktig, men hun klarte ikke ordlegge seg. ”Jeg elsker deg jo”.

Kjærlighet. Carina lot pennen løpe over arket, blekket flyte, understreke ordet.
”Hva tenker du på?” spurte han, og så på henne fra sengekanten, smilte med halve munnen slik han visste hun elsket.
”Ingenting. Jeg gjør leksa en annen dag,” sa hun, og smalt igjen mattebøkene. Han lukket øynene da hun la seg ved siden av ham, og hun prøvde å stenge verden ute med tunge øyelokk, men det var ikke like lett som det pleide å være.
”Mads?”
”Ja?”
”Hva vil det si å elske noen?”
Det ble en liten pause. Hun lot fingrene danse over magen hans, han pustet tungt og så på henne med store, mørke øyne. Det var det første hun hadde lagt merke til ved ham, øynene. Hvordan de glimtet til når han var sint, nesten fascinerende skremmende.
”Å være villig til å gjøre alt for at den personen skal ha det bra. Å heller ville dø enn å leve uten personen,” sa han til slutt, og lo stille. Latteren trillet ut i rommet og kastet seg mellom veggene. Han strøk henne over håret, og hun lukket øynene igjen. ”Du vet jeg gjør alt for deg?”
”Jeg vet det,” sa hun, men ønsket halvveis at svaret var nei.

 

”Kjærlighet er definert som en menneskelig følelse,” tenkte hun, og stirret ut i luften, men så ingenting annet enn tåke. ”Men det er ikke noe logisk, ingenting som er menneskelig over dette. Lærte vi aldri at å bruke vold er feil, selv i andres navn? Kjærlighet er døpt irrasjonell i sin natur, men hvor går grensen mellom hva som er irrasjonell kjærlighet og hva som er hatefulle handlinger? Er å elske noen å gjøre alt for hverandre, uavhengig av konsekvensene det får for andre, å leve i en boble der kun to personer av verdi eksisterer? Er det sånn det skal være? Må kjærlighet konstant bevises?”

Carina kjente et skarpt dunk i ryggen, overkroppen knakk fremover, og beina sviktet. Det skingret i en fløyte, i et sekund var alt svart.
”Au –”
”Carina? Gikk det bra?”
Hun kikket opp, og foran den blå himmelen registrerte hun ti nysgjerrige ungdommer og en gymlærer som stirret ned på henne.
”Sorry, Carina, jeg snubla!” Fredrik fra klassen trakk brynene sammen til en bekymret rynke og stirret nervøst på henne. Plutselig så hun sammenhengen. Hun satte seg fort opp, børstet grusen av knærne og forsikret alle om at hun ikke var skadet.
”Da avslutter vi for dagen, god innsats,” ropte gymlæreren og overdøvet all snakkingen. Carina kikket bort på Mads, og et kort øyeblikk kunne hun se glimtet av sinne i de mørke øynene. Hun kjente en tung klump i magen da hun så hvor blikket hans hvilte; på Fredrik som så vidt hadde dyttet til henne så hun falt. De hadde kommet nesten helt opp til garderoben da det hun fryktet mest skulle skje, skjedde.
”Hei, Fredrik,” ropte Mads tonløst. Fredrik snudde seg, og Carina kunne se for seg handlingsforløpet før det startet. Knyttneven hans, som svingte i en bue mot Fredriks ansikt og traff akkurat over nesebenet. Hvordan det var som en demning brast, hvordan blodet fosset og hvordan Fredrik vaklet bakover.
”Hva faen –”
”Ja,” nærmest brølte Mads i rent raseri, han gikk tett inntil Fredrik og skrek opp i ansiktet hans. ”Hva faen er galt med deg?” han langet ut et nytt slag, så hardt at Fredrik falt bakover. Han støttet seg opp på hendene, tok seg til ansiktet og så ikke ut som han skjønte noe som helst mellom alt blodet og skrikingen.
”Du tror kanskje du bare kan dytte til hvem du vil? Eller kanskje du tror jenter synes det er så jævlig kult med voldelige gutter?”
”Mads, slutt –” begynte Carina prøvende, men han så ikke ut til å høre noe som helst. Hele episoden fra den lørdagen på stranda veltet over henne igjen, presset seg opp gjennom halsen og ga henne følelsen av å måtte kaste opp. Hun kjente seg kvalm og ør, som om hun var blitt fiket til selv. Følte seg ikke spesiell lenger, bare ussel. Denne gangen var alt feil i en større grad, kanskje grunnet manglende alkoholinntak, kanskje var det et stykke fornuft som sakte inntok henne. Hun prøvde å skyve det vekk.
”Jævla drittsekk,” hveste Mads, og lot ordene henge litt i lufta før han kjørte joggeskoen av all kraft inn i magen til Fredrik. ”Voks opp”. Det ble en kort, trykkende pause mens Fredrik så olmt på ham, blodet hadde så vidt begynt å størkne, rant fortsatt. Et øyeblikk så det ut som om han skulle til å si noe, men i stedet reiste han seg sjanglende opp og haltet mot garderoben. Mads kysset han henne på pannen, tok hånden hennes i sin og dro henne med seg.
”Du trengte ikke gjøre det,” sa hun, andpusten etter å ha løpt.
”Han ba om det! Jeg kan ikke bare stå og se på at folk behandler deg sånn,” sa han, nesten sint igjen.
”Faktisk…” begynte hun, men ombestemte seg. Hun ville ikke rette sinnet hans mot seg, og sa til seg selv at han faktisk bare hadde ment det godt. Fredrik hadde sikkert vært veldig provoserende. Det ble en lang pause mens de gikk langs veien og pustet i krystallklar septemberluft.
”Du vet… i krig og kjærlighet er alt lov,” sa han til slutt, med en liten latter.

”Jeg står midt i en speilblank bakke,” tenkte Carina ofte de neste par dagene. ”Hvis jeg beveger meg, vil jeg falle. Beveger jeg meg ikke, blir jeg stående på utrygg is, med skjelvende knær og sviktende underlag. Jeg vet ikke hva som er verst – smerten i fallet, eller følelsen av å synke dypere og dypere ned i isen, bli liggende som en iskald statue under isfronten. Har jeg ikke ham, har jeg ingenting. Samtidig er det som om han trekker meg under, bygger opp denne isen rundt meg. Hva er det jeg gjør, hva er det jeg legger all min vilje til for å overse? Jeg lukker øyne og ører og forsvinner. De sier kjærlighet gjør blind, men forelskelse gjør faen meg døv også”.

”Kolsen som tar deg, eller?” Carina så opp, hostet – og så smilte hun. Gutten som sto foran henne var omtrent tretten, og hun hadde aldri sett ham før. Hun løftet røyken til munnen, trakk inn, og kjente at han hadde litt rett.
”Bare en forkjølelse,” sa hun, og lo litt unnskyldende. Mads stirret på gutten med skarpt blikk, som om han prøvde å finne ut hvem det var, stumpet røyken på den kalde asfalten.
”Sier de alle,” mumlet gutten og fnyste, skulle til å gå. Carina la hodet i hendene idet hun skjønte at han akkurat hadde dratt en uskyldig spøk hakket for langt. Hun ville holde Mads igjen, fastslå at gutten sikkert ikke var en dag over tretten og be ham la det være. Men han hadde allerede reist seg. Han løftet hånden, klar til å kyle den inn i ansiktet på gutten foran ham. Klar til å la neven dreie i velkjent bane, peile seg inn mot midten av ansiktet og treffe i den vinkelen han visste gjorde mest vondt. Carina skulle til å lukke øynene mot smellet hun visste måtte komme. Hun husket plutselig med urovekkende, intens klarhet det første slaget den gangen på stranden, som hadde kommet så brått på henne. Som hadde revet fra henne alle tankene om hvordan hun trodde han var, hvordan hun trodde forholdet deres var.

”Jeg gjorde det for deg”

Carina sperret øynene opp. Kun et brøkdels sekund hadde passert, men det virket som en evighet.
”Det er ikke for meg,” tenkte hun, og hun følte en plutselig trang til å dytte tankene unna, plassere dem bakerst i hodet og aldri trekke dem frem i lyset igjen. ”Samme hva det er som får ham til å slå til en guttunge på tretten, så er det ikke noen beskyttelsestrang overfor meg. Jeg kan ikke overse hvordan han gjemmer seg bak unnskyldninger, samme hvor betryggende de høres ut. Åpne øynene, Carina. Nå!”
”Gi faen, Mads,” ropte hun, og selv om hun ikke følte at stemmen bar særlig langt, gjorde han noe han aldri hadde gjort før. Han stoppet opp. ”Han er bare en unge”.
Carina ventet at han skulle flamme opp, at øynene hans skulle brenne igjen, ventet på slaget. Hun tenkte at nå kom han til å drepe henne.
”Jeg gjør det for din skyld,” sa han, og la ikke merke til at offeret hans hadde tatt beina på nakken for lenge siden.
”Det er bare en måte å rettferdiggjøre temperamentet ditt på. Jeg får det faen ikke noe bedre av at du slår ned folk,” ropte hun, høyere enn hun hadde tenkt, prøvde å virke stålsikker.
”Du vet jeg bare vil du skal ha det bra,” sa han prøvende og strøk henne over håret, men det gjorde henne kvalm. ”I krig og kjærlighet –”
”Ikke lur deg selv,” sa hun, og snudde seg for å gå. Visste ikke riktig hvor, bare et annet sted, hvor som helst. ”Det finnes regler i krig.”

 Ingvild

Stellas Strategier

Stella og Dorian og tredje bokhylle til venstre på Deichmanske bibliotek. Blyge blikk mot hverandres utvalgte bunker av
virkelighetsflukt, anerkjennende blikk på velleste titler. De stod der, etter et tilfeldig og meget velkomment møte i
ensomheten: de stod der og var to gamle, slitte sko som hadde kommet fra hverandre allerede under produksjonen og nå endelig
fant hverandre igjen.
Etter dager, eller var det kanskje år, sitter de igjen sammen på gresset utenfor biblioteket. Denne intensiteten som har
oppstått trass i Stellas sjenanse, den spiser alt av unødvendige fraser og navelbeskuende sorger. Det spiller så godt som
ingen rolle at Stella pirker på sårskorpene som vagt antydes under den lyse strømpebuksen, eller at Dorians mørke øyne
vinner et gråskjær på grunnlag av de mørke ringene som henger under dem. Det er ikke nødvendig med ord om dette, ingen
spørsmål stilles ved de tydelige utslag av desperasjon som er å finne på det kartet kroppen, tøyet og utstrålingen er.
Her, på det rutete pleddet de har brettet under seg, blant høye løvetenner og blyge tusenfryd, her snakker man om smerten på
objektivt vis, som om den er selvsagt. Mange av ordene Stella og Dorian lar falle var kanskje aldri nødvendige, men faller
gjør de allikevel. Som regndråper etter måneder med tørke, forløsning som  kun kan uttrykkes med velkjente ligninger.
Samtalen går, løper, kjæler; den berører alle urørte steder, den knyter opp alle røde tråder og etterlater kaoset som noe
enda reelt, men endelig synlig. Hvor Tiden har gjemt seg vet hun ikke, og hvor han var før han gjemte seg vet hun enda mindre.
Ikke trenger det å bety noe heller, for aldri har hun før forstått at det er noe eget ved å vandre hjem i sommermorgenen.
Stella gripes av en lengsel, en lengsel etter våkenetter, ikke av sorg og meningsløshet,men av vin og sang og gode ord fallende imellom.
Trygghet, fulgt av latter, berusende lukter og lett hodepine i selskap med andre. Tilhørighet og mennesker som nyter sommeren.

(Det er ikke slik å gå hjem i morgengryet med Dorian i dag. Dorian er tyst, øynene fjerne. Han tar ikke på henne, ser ikke på
henne, ler ikke. Han sparker en colaboks fremfor seg og vandrer på en måte som ekskluderer hele hennes eksistens; hendene dypt nede
i lommene, skuldrene lutet sammen.
Slik blir hun diltende etter, som en innpåsliten hund, forbannet over at de skal samme vei. Er han slik, vil hun heller være
alene. Hele Dorian gir henne tidvis lyst til å være alene. Han kan være så innesluttet, sarkastisk og nonchalant, så forbannet
misantropisk og arrogant at Stella kan gråte bare av å se på ham.
Men Stella gråter ikke, for hun vet han har en ekte historie.

Snart er det natt og Stella våkner av en underlig drøm, en slik drøm som etterlater dhenne med en følelse av at det er for sent,
alt hun kan gjøre er å tenne en sigarett og tørke kaldsvetten av pannen. Hun ser på ham, det tjafsete, mørke håret og fregnene på
nesen. De vagt fiolette øyelokkene, som er sløve og trette selv i søvnen. Den tunge, hese pusten, den grå lange kroppen.
Brystkassen som hever seg, senker seg, akkurat som brystkasser skal gjøre. Bare at dette er ikke noen vanlig brystkasse,
den er for sliten, den er for merket. Brennmerket.
Hus for et hjerte av flere enn fire kammere. Det måtte være minst ti kammere i Dorians hjerte, tenker Stella, hvordan skulle
han ellers kunne være så mange?
Om hun bare kunne legge seg der, legge sitt lyse hår over brystet hans, være en tåke rundt alt som er så stygt der inne. Om
hun bare kunne få ham til å gråte, til å slippe. Om hun bare kunne få ham til å trøste, varme, elske.
Hun vet ikke helt hva som hendte. Han malte henne naken og det var helt klart spenninger i luften, men allikevel føltes det
ikke som et brudd mot noe. Alt er lov. Det eneste som ikke er lov, er Krigen. Hun forsøkte å få Dorian til å fortelle om krigen
i kveld. Om hus som er forsvunnet og livsgrunnlag som er ødelagt. Men Dorian ville ikke snakke om krigen, han får flekker i
øynene. Roter i skjeggstubbene. Henter mer vin.

En naturlig reaksjon på emosjonell usikkerhet er for Stella å være lystig. Å blafre lett med øynene, presse seg mot ham på
steder man ikke burde presse seg mot en venn. Spre benene og gjøre seg skitten, forsvarsløs og hengiven. Slik gjør hun også
nå, nå som han er sint og fjern og ikke vil snakke med henne. Hun stryker ham og ber ham, gir ham det eneste hun kan gi.
Det eneste hun er, med vitenen om at han synes det er bra. At han liker å poengtere hennes underlegenhet, liker å vise at hun
godt kan få være hos ham, men bare på hans premisser. Så gjør han sitt, mister alt av ord om sommerlys og lengsel. Blir det
dyr vi alle er, og er det hardt og vondt før han sovner. Uten kyss, uten kjærtegn, en halvmeter fra henne. En evighet fra
henne. Så får hun gråte i det stille, til også hun sovner inn til drømmer om sortkledde menn i anmarsj, som synkront roper
hyllester til sin gudeskikkelse, som kaster seg under den autoritet som nekter å gi dem kjærlighet. Nekter å gi henne varme.

Deretter våkner hun, og vil holde ham. Stryker ham over magen til også han åpner øynene, ser på henne fra en annen verden.
Sier til henne at hun må gå, han får ikke sove når hun maser slik.)

En annen dag, en dag med disse samtalene, dette mennesket som med en gang han møter henne griper tak i blikket hennes og gir
henne tilgang til dette hittil ukjente begrepet om identifikasjon.
Uten at hun vet nøyaktig hva som møtes, hva i ham som er så likt alt hos henne, uten å forstå hvorfor den altoppslukende
sorgen plutselig transformeres til et rom av anerkjennelse.
Hun fatter ingenting, nei, og det skremmer henne. Samtidig er denne absurde følelsen av at noen forstår, at noen følger
hennes tanker og skjønner hvorfor hun sårt senker hodet hver gang samtalen forsøker å kretse rundt temaer som
familiemedlemmer, utepils og ekskjærester.

-Hva er viktig for deg Stella, hva betyr mye for deg?

Stella skal til å svare noe om gleden ved å finne gamle avisutklipp på loftet, eller følelsen av å drikke vin på utekafé
i øyeblikket det begynner. Sakte, som en skjelving i lillefingrene, noe hun med det første forveksler med et overdrevent
inntak av kaffe. Etterhver som det kryper langsmed armene som en parade av saksedyr, pakker inn hjertet hennes og legger seg
i porene på huden med et klebende uhørlig surk, forstår hun at hun sitter der lammet av angst.
Dette vesenet som uskyldig nok strekker sine brune armer opp mot taket i et langt gjesp, som forsiktig letter ryggraden fra
linoleumen i en katteknekk, som med lukkede øyne stanger borti boksen med pensler og lufter et spørsmål hun aldri har
mottatt før, han myser nå med øynene og stirrer forventingsfullt på henne.
Det er slik samtalen har gått, hittil. Et spørsmål, et svar. Ingen skrupler, ingen tabuer. Hva kan vel overhodet å galt,
når han spør henne hva hun liker? Det er det enkleste spørsmål å svare på.
Stella kan si så mangt, at hun liker den fortellingen om Snusmumrikkens vårvise, at hun liker å lytte til faren gamle Violent Femmes-
plater på en platespiller som ikkehar høytalere. Hun kan si hun liker å jogge om natten, når ingen går i gatene, når grusen knitrer under
henne om vinteren, i frost, noe om tak og om trær. Det er så utrolig mye Stella setter pris på.

Allikevel, angst.

En liten stemme i hodet, som hvisker, den hvisker om naive og godtroende barn, det hvisker om lange foredrag fra mødre, om
kunstutslillinger. Den hvisker om det å drømme seg bort i bøker om bohemene fra kristiania, om å se kaurismaki-filmer til langt
på natt. Sigaretter, blå sjatteringer og krøller bak ørene; barnlighet ivaretatt med voksen verdighet og alle de tusen,
milliarder, millioner romaner hun har lest.

“Kan jeg få skrive en oversikt på det til neste gang?” sier hun og løper, med vesken slengende etter seg, lenge før han rekker å
svare.

Hele denne affæren med listen har blitt en besettelse.
Stella legger seg ikke om kvelden lenger, hun sitter i godstolen på kjøkkenet eller vandrer langsmed reolene i biblioteket,
forsøker desperat å ikke streife borti strekene på gulvet. Dorian har enda, etter to uker, ikke gitt noen lyd fra seg og det er en selvsagt
sannhet, at hun må skrive listen ferdig før hun kontakter ham igjen. Hun spiller plater på platespilleren uten høytalere og forsøker
febrilsk å nyte anstrengelsene og oppmerksomheten som er krevd for å likevel høre musikken, slik som hun alltid gjorde, mens hun hardt
og raskt skribler ned hver eneste lille grunn til at hun noen gang har trodd dette var noe hun likte å gjøre.
Biblioteket, filmkiosken, internettet; stoppesteder, tilgang til informasjon. Hun skummer gjennom analyser av sine yndlingsbøker og lærer
seg utenat omtalen på sine favorittfilmer, ønsker å stykke opp alle sine idealer til hun står igjen med en naken, uvasket sannhet.
Bare slik fortjener noe en plass på Dorians liste.

Desperasjon er den verst tenkelige parfyme.
Stella løper, Stella slår, Stella taster det samme telefonnummeret igjen og igjen og igjen, men uten å noen gang ringe.
Sakte går Tiden forbi henne med årstidskofferten sin, deler ut dager, deler ut uker, til hun ikke bryr seg. Til hun ikke
spiser, til hun ikke sover. Til hun ikke lenger venter, ikke lenger håper, bare er på jakt. På jakt etter noe autentisk, noe
rett, noe storslagent og opplagt. For finner hun ikke noe som av alle mulige grunner er helt og holdent elsket kun fordi det
appellerer til henne og ikke fordi noen en gang har lært henne at det er elskverdig, så mister hun ikke bare sin Dorian, men
også troen på at hun har en kjerne.
Siden kommer natten snikende iført ulltepper og såpeserier på tv2, kaster seg plutselig over henne, mektig og sort.
Stella er så altfor lite beredt. Er dagen gått alt, hvisker den inntrengende stemmen, som en skrapende negl mot tavlen, dagen
er gått alt og du har ikke fått noe ut av den. Sofagris. Late, ekle sofagris, du har ligget stille. Hun strekker hånden ut
fra oasen av puter og tepper og halvskitten sofa, griper om mobilen, fastslår klokkeslettet. Halv ett. Hun har ikke stått opp,
hun har ikke lagt seg. Ja, natten kommer snikende og hun reiser seg på skjelvende ben, hennes tunge kropp på fireogførti kilo.
Den som alltid er for stor for lille Stella, hun kan ikke fylle den, men nå reiser den seg. Hun har ikke sovet, hun har ikke våket.
Sist var også klokken halv ett, visst var den det, sist hun så på den. Hun rister frustrert på hodet, prøver å kaste skyggene av
nakken, knuger telefonen i hånden.
Hun ønsker å la fingrene danse over tastene, rope Dorians navn ut i nettverket. Men de rører ikke telefonen, de mestrer ikke
annet enn å pusle med valmuene i vinduskarmen og stryke Mr. Kytes over den sorte pelsen. For fingrene er trygge på at Dorian
ikke ønsker å bli ropt på, de er trygge på at Dorian ikke kan elske henne med mindre hun står klar med et ærlig svar.

Om morgenen trenger julilyset inn gjennom glippene i persiennen, maser på henne, roper. Det løper over vinduskarmen, danser
over veggene, over gulvet. Spretter lekent forbi, peker på tegninger, på plater, på bøker. Minner henne på måter å få dagen til å gå,
helt til hun begynner å strekke seg der under dynene. Først én finger, så en annen; hele hånden, armen, før hele lille Stella kommer
ut av dynene i et langt gjesp, som en sommerfugl der endelig bryter ut av sitt selvspunne fengsel.
Sakte plasserer hun benene fremfor seg, tenker det er som om hun har et av dem på sydpolen og det andre på nordpolen, tenker
hun aldri kommer klare å stå opp riktig på noen av dem. Karer seg frem til kjøkkenet, drikker glass på glass med vann, dypper hodet
under kranen. Kammer det korte blonde håret med fingrene mens hun betrakter det glemte paradis der utenfor vinduet.
Verdenen på andre siden av glasset gnir søvnen vekk fra øynene, vasker seg med morgendugg, lager prøvende lyder av distansert
motorsus.

Vinduet har stått oppe akkurat litt for lenge, natten har trengt litt for dypt inn. Ingen i verden ville forstått at klokken var seks. Duggen
der ute vitner ikke om sommer, men antyder en høst som Stella hadde glemt. Klokken er slagen, men uvisst hva, og Stella kvepper til i
det virkeligheten slår henne av stolen.
Notatboken hun har skrevet i ligger på kjøkkenbenken, med sin trygge blå perm og blomsterornamenter langsmed kanten. Straks kaffen
putrer sitt god morgen og Stella har fylt sin kopp, setter hun seg ned der ved boken, stryker over den. Åpner første side, leser hele listen
i øyekroken. Virkningen er som om hun skulle drukket plumbo; alle skitne rør renses, alt av dritt og skitt og mørke renner ut og tilbake står hun ren.
Kaffen er varm, morgenen er klar, sigaretten lager snirklete skygger på veggen, og Stella har funnet sitt svar. En massakre av reduksjonisme
og tvil, det er det dokumentet foran henne forteller om, men blant alle de desperate utropstegn og pessimistiske formuleringer står et navn
enda fri for røde streker. Dorian.

Siden river hun arket ut i ekstase og småløper de fire kilometrene hjem til Dorian uten å skjenke det faktum at hun glemte å låse døren en tanke.
Det er en sann fryd å storme gjennom Oslos gater en søndagsmorgen, kjenne solen rinne i takt med at kroppen kommer over bøygen av
slitsomhet, til alt er en jordnær rytme. Føttene som beveger seg av selv, som hun ikke kan stoppe selvom hun kjenner søvnløsheten og den dårlige
kondisjonen skrike. Det er så godt å løpe, løpe, løpe helt til hunstår foran den grønne tredøren med en sjøhest i jern som dørhammer. Løpe helt
inntil det siste, til rytmen blir avløst av hånden som banker tre slag.

“Stella?”

Hun smiler opprømt, vifter med arket. Han betrakter henne med skespis; den skitne trøyen, de uknyttede skoene, de sultne øynene.
Hun griper ham om halsen, trykker seg inntil ham uten å ense hans stivhet. Tenk, å få stå nær seg selv på denne måten, å møte sin kjerne i en annen.
Lettelsen er enorm, den river i henne, og hun skriker ut at listen er ferdig; for om Dorian er av det samme som henne, kan hun umulig være intet.
Han er jo alt.

Samtidig som regner bryter seg løs, ser Stella lyset i det Dorian bestemt knytter fingrene hennes opp og skyver henne unna. Hun stirrer på ham uten å
forstå, begynner å ane det harde blikket og den bastante haken. Hører mennene som prater der inne, prater om smerten, prater om fortapelsen og
storheten mens kaffekoppene klunker og lukten av bakfyll siver ut.

“Hvilken liste”, spør Dorian, og Stella synker sammen i en haug av visne blader.

Ein augneblink står verda stille

Bård Drange

Ho ser på han! Hjartet slår raskare. Han klør seg på låret. Får ikkje armane i ein komfortabel posisjon. Ser fort opp på ho, men slår blikket raskt ned att. Dei brune auga ser sjenert bort på han. Han dibbar med beina. Ser bort på ho att. Ho har brunt krøllete hår. Den raud- og kvitprikkete kjolen når nesten til knea. Bare sommarbrune leggar endar i små og søte føter. Klør seg på låret att. Berre ho ikkje ser myggstikket. Han ser ned på den stygge flekken. Jenter likar ikkje slikt. Og i alle fall ikkje kleggstikket på høgreleggen! Han skundar og drar sokken opp akkurat slik at den skjuler det. Puh. Plutseleg kjenner han noko under kneet. Armen lirkar seg mellom lår og legg. Endå eit myggstikk. Kvifor måtte myggen akkurat stikka der? Det klør konstant. Han løfter foten så leggen knekar mot stikket.

- Så hva du driver med da, Martin? spør ei velkledd eldre dame før ho elegant legg den eine foten over den andre og kikar overlegent bort på han. Stille.

- Martin? Kva driv du med? spør mora. Lise spør deg om noko! Ho ser skarpt på han. Han ser forfjamsa opp. Kva? Kor?

- Martin, då. Det er uhøfleg! Skjerp deg!

Han ser bort på henne med to blå fiol-farga auge. Fort ser ho på mora. Vender heile hovudet og kroppen. Ho ser fort bort på han, medan ho vender kroppen tilbake. Ho knekar føtene mot kvarandre. Kjenner den tjukke huda på storetærne møtest. Skrapar neglene mot kvarandre. Ser ned på kjolen sin. Rettar litt på ho. Dreg ho lenger ned på høgresida. Kikar opp på Martin att. Han ser ned. Ho ser på han heilt til han brått vender andletet oppover, og ho flytter blikket til mora att. Prøver å høyre etter på kva ho seier.

- Jeg kommer østfra, og Ivar er sørfra. Stine fikk vi da vi studerte. Vi har nettopp flyttet fra en liten, koselig plass ikke langt fra barndomshjemmet mitt med det koselige navnet…  Snakkinga går i eitt med summinga inni hovudet. Ho fiklar med kjolekanten ved kneet. Trekk det litt lenger ned før ho fort legg armane folda i fanget. Blunkar ein augneblink lenger enn vanleg før ho pustar ut og ser ut vindauget bort på ein bratt fjellskrent på andre sida av dalen.

Frå vindauget mitt kan eg sjå dei steile dalsidene kika uoppnåeleg og majestetisk ned på meg. Det vesle trehuset til mor mi og eg ligg rett ved foten av fjellet. Sjølv om fjellsidene er trelause, er dalen frodig med mange bjørketrer. Kva morgon bles det ein bris som får bjørketreet ute i hagen til å vaia varsamt fram og tilbake. Heilt frå eg var liten, så langt eg kan hugsa, har eg alltid pleidd å leika i dette treet. Ein gong for eit par år sidan sette eg ein liten planke mellom to av greinene. Eg kunne sitja der i timevis. Det hender framleis at eg gjer det. Ofte er det her eg sit når eg ser på nabojenta Stine. Ho har brunt krøllete hår, brune auge. Ikkje for høg, ikkje for tynn eller tjukk. Ho har eit vedunderleg andlet. Ofte, når eg går langs grusvegen til skulen, et frukost, eller berre tenkjer, ser eg det sprudlande andletet føre meg.

Kvar søndag morgon sit eg på den kvite benken heilt i den sørlege delen av hagen og et frukost. Det er her blomane er finast. Eg plar plukka ein bukett og setja på stovebordet kvar dag. Fiolane er finast. Difor tek eg berre ein kvar dag. I dag legg eg ein i lomma. Eg leitar fram kikkerten frå eit holrom langt inne i det stikkete buskaset. Stillar han inn, og ser mot det vesle trehuset til Martin. Stundom sit han i dette treet sitt. Eg kan skimta han gjennom bjørkelauvet i dag og. Kva er det han held på med? Tippar han tenkjer over kor vedunderleg denne dagen er. Eller kor vakkert og stort det grøne treet er. Kanskje han tenkjer over kva for veg han skal jogga denne søndagen. Etter kvart ser eg han knyta tre dobbeltknutar på joggeskoa, ser han joggar sakte forbi huset mitt. Han kostar på seg eit kort smil, og fortset utan å ensa korleis eg snur meg etter han. Når han kjem utanføre synsfeltet mitt, spring eg opp i andre etasje. Då byrjar han å springa fortare. Kvar einaste laurdag tar han same ruta. Av og til spring han motsett veg. I sjuogtjue minutt sit eg og ser på korleis beina hoppar over dammar i grusvegen, korleis han bytter side på traktorvegen nedom fjellet. Han stoppar bortmed bekken på andre sida av dalen og drikk. Han bruker 1 minutt meir enn førre gong. Tippar det er fordi tanta ikkje kom bortom med brødskalkane til frukost.

Dei lange lissene på joggeskoa må knytast med tre dobbeltknutar. Eg joggar sakte ut på grusvegen. Ser korleis ho sit der og et av brødskiva. Løfter mjølka med venstrearmen og bruker den høgre til å ta ein bit av leverposteiskiva. Ho legg det eine beinet oppå det andre. Snur hovudet ein tanke vekk frå meg. Som om ho hatar meg og ikkje vil sjå på meg. Eg ser ned. Prøver å jogga elegant. Ikkje for fort. Føler eg mister balansen av å mysa bort mot den kvite benken samstundes som eg roleg unngår alle dammar. Ho ser bort på meg!

- Hei, seier eg så berre den næraste sauen hører den pipete helsinga. Varsamt foretar eg ein horisontal utviding av munnen. Føler kor falsk det må sjå ut. Daglegdags, heilt tilfeldig må det i alle høve ikkje ha vorte oppfatta. Ho ser dumt på meg. Eg klør meg på myggstikket på armen. Drar shortsen litt lenger ned, prøver å skjula det opphovna kleggstikket på kneet.

Eg tar i det uthola handtaket på den kvite grinda, lukkar ho att og går mot fjellet. Ved sida av potetåkrane bøyer eg meg ned og plukkar nokre smørblomar. Martin plar alltid plukka dei. Engsoleier er eit mykje vakrare namn. Eg tar opp fiolen frå lomma og ser korleis fargane utfyller kvarandre. Eg grip tak i nokre engsoleier og kastar dei opp i veret. Prøver å få dei til å fly. Som fuglen. Eg ser utover åkrane. Snur meg og ser mor og far eta frukost i hagen. Går med bestemte skritt. Føler på meg at vinden er sterkare i dag. No er det trass alt siste gongen eg går her. Eller er det det? Eg skal flytta nordover. Byrja på ny skule. Stien framføre meg opp Smalabakken er uføre. Eg tenkjer med meg sjølv korleis eg heile tida skal fokusera på neste skritt, halda fast i berget der det trengst. Ser for meg kor glad eg er når eg kjem ned att. Kanskje også Martin ser meg. Eg vonar det. Kanskje han ser at også eg er sporty. Eg tippar han likar spreke jenter. I dag skal eg gå på besøk til han. Skal helsa på mora og spør etter han. Eg skal tilfeldigvis fortelja om korleis stoda er på Sildranuten i dag. Han vil verta nyfiken.

Nabogarden er grøn og stor. Hovudhuset kunne lege i Beverly Hills. Eg finn fram kikkerten eg har i boksen mellom steinane på side av der fossen renn. Ho går over tunet. Dei brune krøllene lukkar grinda etter seg og går mot fjellet. I tjuetre minutt sit eg på ein av steinane og ser ho snirkla seg oppetter. Ho tek pause på ei lita hylle halvvegs oppe i fjellet. Ho går utpå kanten og ser utover dalen. Ser sikkert etter huset, eller hunden. Eg skulle ynskja ho såg etter meg.

Eg kjenner fiolen kila meg i hendene. Tek opp kikkerten. Glimtvis får eg eit skarpt bilete av den sildrande fossen og dei glatte steinane. Han bøyer seg ned, lagar eit fat ut av hendene, og drikk. Eg prøver å zooma litt nærmare. Eg tek to skritt framover. Legg olbogane på det spinkle tregjerdet. Rett nedanfor er det rett ned. Eg tar eit sveip innom huset mitt før eg vender det tilbake til fossen og Martin. Hadde han berre vendt auga mot meg. Sett på meg. Eg legg frå meg kikkerten i berglomma, legg fiolen i lomma og fortset. Snart skal han få sjå.

Ho byrjar å gå att, byrjar på siste halvdel. Eg reiser meg fort opp og byrjar på heimvegen. Held eit høgt tempo. Klarer eg berre å koma heim før ho forsvinn der fjell og himmel møtest! Eg har ca tjuefem minutt på meg. Eg spurtar siste stykket. Svingar armane fram og tilbake av full styrke, tvingar beina til  å bevega seg litt fortare. Slakkar av ti meter før treet. Svingar meg opp i det, finn kikkerten og får akkurat eit glimt av ho før ho elegant rundar toppen av fjellet og forsvinn bak.

Eg føler meg fri som fuglen når eg kjem ned på bakken etter turen ned Smalabakken. Eg spring forbi potetåkrane, rekker ikkje plukka engsoleier. Spring over grusvegen, hoppar over gjerdet der det er på det lågaste og går inn i hagen.

- Nei så sprek du er, jenta mi, seier far. – Tenk at eg… Han fortset å leggja ut. Resten høyrer eg som mumling frå hagen. Eg spring i dusjen.  Når eg kjem ut, held far forsett på å tala om meg, no snakkar han til mamma.

- Eg lovar deg, ho har den fjellentusiasmen etter far min som… Nei der er du, Stinemor! Eg fortalde nett mor di om kor…

- Snakkast.

Stine spring unormalt fort i dag. Eg sit i treet og stirar gjennom bjørkelauvet. Ser korleis far og mor hennar ikkje heilt når fram til ho. Ho spring ut att. Ut på grusvegen, og inn her! Kva er det ho gjer? Eg byrjar å dibba med foten. Tar tak i greiner med begge armane. Kikar meg i alle retningar. Kvar er mor? Eg må ned herfrå. Brått reiser eg meg og snur meg samstundes. Eg har aldri klart å gjera to ting på ein gong. Hendene klarer ikkje å reagera. Hovudet landar rett på den tjukkaste greina. Nasen vert trykt inn i andletet. Eg tar tak med begge armar kring greina og klarer å halda meg fast. Leppa fekk seg ein trøkk. Eg kjenner korleis ho veks medan eg heng der. Eg ser ut som ei einaste leppe med andlet. Plis, mamma. Eg ber deg. Ver så snill. Ikkje la Stine koma endå! For ein gongs skuld, ver i det pratsame hjørnet…

- Er Martin inne? Eg lurte litt på denne leksa me fekk her om dagen, seier eg.

- Jo, da. Han sit vel i treet sitt, tenkjer eg. Det gjer han nok, seier ho sakte. – Kunnskapens tre, kallar eg det i blant, smiler ho og klukkler lågt for seg sjølv. – Men lekser på ein sundag? Er det kunnskapsløftet? spør ho og humrar. – Og jo, han kan sikkert hjelpa deg med både eit og hint han. Ho smiler moderleg.

- Sikkert, svarer eg kjapt. Fine blomar, Else, seier eg fløyelsmjukt. Eg smett unna før ho får summa seg.

- Hei, Martin! Ho går fort i mot meg. Eg rygger instinktivt. Klør meg på myggstikket på armen. Lener meg inntil treet med venstrehanda. Skal til å dra høgrearmen over trynet for å finna ut om det blør. Slår tanken frå meg, det vil smøra det utover. Ikkje la det vera blod! Tenk kor klossete ho vil tenkja eg er. Og så vil ho spør korleis det hende! Eg bøyer hovudet, pustar langsamt ut. Ikkje blod. Plis.

- Så kjekt.. eh … fin kjole, seier og ser ned. Ho har den raude- og kvitprikkete kjolen. Dei brune, bare leggane beveger seg litt fram og tilbake før dei slår seg til ro litt frå kvarandre. Ho hadde den i går også. – Hennes og Mauritz? dett det plutseleg ut av meg. Eg spurtar gjennom alle moglege måtar å ro seg i land. Plar ikkje jenter spør kor det er kjøpt? Føler hovudet koka. Sjølvsagt gjer dei ikkje det! Eg angrar. Det hjelper ikkje. Klør meg på myggstikket. Håpar ho ikkje ser kleggstikket på foten. Korleis kunne eg seia noko slikt? Einaste butikken eg kan namnet på, seier eg unnskyldande inni hovudet. Nei. Ikkje slik!

Han snakkar. Verkar som om han ikkje står heilt støtt. Han raudnar. Eg ser han djupt inn i auga. Auga er som fiolar. Så snakkar han att. Høyrer ikkje kva han seier. Ser den sprukne leppa hans. Macho. Ser dei vare og vakre auga. Eg tek eit skritt nærare. Martin svarer med å lena seg bakover, og ser ut til å falla. Han veiftar med armane. No står han støtt att.

- Kva vil du gjera? spør eg lågt, medan eg studerer leggane hennar. Ser oppover kjolen, ser auga.. Ho ser på meg! Eg slår ned blikket att.

- Me kunne jo sete oss oppe i treet, kanskje?

- Joda, seier eg lågt.

- Berre gi meg ein liten dytt, seier ho kort.

- Meine du.. dytta, liksom?

- Ja, smiler ho.

Eg tek tak rundt ho. Føler det tynne stoffet mot hendene. Eg gir ein liten puff. Slepp fort.

Bjørkelauvet duvar sakte, og eit svakt vindpust omgir oss. Dei lysegrøne blada hindrar utsikt. Dei blå fiolane går så godt saman med grønt. Eg gløymde den heime. Søren.

- Eg var på Sildranuten i dag, seier eg. Prøver å verka daglegdags. – Var berre eg og eit ektepar som var der i dag. Det bles ein del der oppe. Martin sit stille, seier ingen ting. Ser seg om. Ser han meg? Eg prøver å smila mot han. – Har du vore der i det siste, eller? Han seier framleis ingen ting, klør seg på armen. – Martin?

Eg klyp meg sjølv i armen. Draumar eg? Klyp meg i armen nok ein gong, på myggstikket for sikkerheitsskuld. Eg ser fort bort på ho. Føler meg svimmel. Alt vert grønt. Eg strekk ut ein arm, nedetter greina. Eg møter noko varmt. Det tar rundt meg. Fører meg. Legg handa mi på kjolen hennar. Eg ser nervøst opp på ho. Ho talar. Seier noko til meg. Eg høyrer namnet mitt.

- Hæ?

- Martin, seier ho. Eg ser på ho. Håret hennar blafrar i vinden, og ho tek det vekk med høgre hand. Ho ser varmt på meg. Eg ser på ho. Ho lener seg sakte mot meg. Det raslar i blada. Ho klemmer venstrehanda mi med dei gode mjuke hendene sine. Høgrehanda legg seg på skuldra mi. Varsamt fører ho høgrehanda mi rundt livet hennar. Eg ser ho i auga. Ser dei brune auga sjå oppetter armane mine, før dei møter blikket mitt. Dei roar seg ned.

Inni si eige grøne boble rører dei kvarandre varsamt med hendene. Kjenne korleis kroppane sakte, men sikkert vert van med kvarandre. Kjenner ilinga nedetter ryggen når armane flyttar seg til dei nakne skuldrene. Stryk kvarandre ømt. Ser kvarandre i auga. Smiler sjenert. Utan å merka det er dei mest heilt oppi kvarandre. Hendene beveger seg varsamt frå skuldrene opp til hovudet. Lukkar auga. Kjenner fingrane gli gjennom håret. Høyrer hjartet slå. Lukter lukta av kvarandre. Kjenner hovudet gli mot kvarandre. Varsamt opnar dei auga. Ser korleis auga strålar mot kvarandre, korleis blikka forsvinn innover. Innover. Ein augneblink står verda stille.

Julie – uavhengig novelle.

Er jo ikke så ofte man treffer folk som liker å lese andre sine noveller og gi en konstruktiv kommentar med garanti, så tenkte dette var plassen å legge ut denne novellen som jeg skrev i dag,,,05.07.09.

Så får dere jo sett litt annet av skrivestilen min enn bare den som jeg skrev på selve kurset (og som jeg ikke ser på som en av mine beste i det hele tatt) (desverre). (Men sant).

Ellers er jeg å finne på Skrivebua.no som Julie93 for de som ikke fikk med seg det, eller har glemt det eller ja…Sjekk den ut viss dere ønsker

Men, tilbake til dagens novelle:

Når mor og far…

Når mor baker på kjøkkenet og blander mel og sukker i samme skål danner det seg grisete hvite flekker over hele henne og nedover langs tapetveggene. Viss hun i tillegg bruker sjokolade eller moste jordbær, henger også det igjen etter henne og stivner, som klissete mørke arr i alt det hvite. Når mor legger merke til alt søleriet rister hun trist på hodet, selv om hun smiler samtidig og det blinker barnslig i øynene. Jeg prøver å ikke se det, men ser det likevel. Når jeg ser sånt pleier jeg å bare snu meg bort, og triller heller bolle etter bolle, helt til brettet er fullt og jeg blir nøtt til å tenke på hvor høy temperaturen skal være og ikke på alt det andre.

 

Når far luker i hagen, ja, for det er noe han ofte gjør, så er han helt rolig og av og til høres det ut som han synger små sanger for seg selv. Kanskje er det for blomstene, men jeg tror egentlig det er mest for ham selv. Han bruker hansker i hagen, sånne hvite med blomster og gummiforsterkere på fingrene og i håndflaten, så han ikke brenner seg på neslene eller stikker seg i krattet. Jeg pleier å se på fingrene hans, raske og brutale, men når han kommer inn og han tar av seg hanskene er de som ubrukte; rene og uten skrammer og med bløt hud der hvor huden burde vert hard. Ingen ser ut til å synes det gjør noe, men jeg synes det er rart og prøver å ikke se det heller, men gir ham hanskene på nytt.

 

Når det er helt stille og ingen kan høre at jeg ikke sover ligger jeg og tenker og ser på det røde og sorte mønsteret på innsiden av øyelokkene. Om jeg hadde vert 20år og ikke bare syv ville jeg bestilt en togbilett til Paris og kjøpt en vakker kjole og gitt den til en hvilken som helst dame utenfor butikken og sagt at det var en gave i fra meg. Så skulle jeg løftet på hatten og gått videre uten et eneste ord, og smilt resten av dagen over den ukjente kvinnen som nå hadde en kjole fra en ukjent mann. Viss jeg gjorde det hver eneste dag, vekslet mellom støvler og lange kjeder av rav, eller kanskje jeg bare kjøpte vesker i aligatorskinn, så ville jeg til slutt ha samlet meg en hel hær av kvinner som sikkert lå og lengtet, men uten å vite etter hvem. Det ville ha vert morsomt. Jeg har lyst til å gjøre noe sånt en gang. Men jeg er fremdeles bare syv år og det er midt på natten, så jeg må vente litt til og kan bare fortsette med å drømme.

 

Når det er ferie og vi reiser til hytta ute ved sjøen pleier vi å grille gullerøttene pappa planter i hagen sin der. Det lukter sterkt, litt som tjære og litt som gummi og litt som gress og hoppende kaniner når vi svir dem og de får fartsstriper på huden. De blir kokvarme og nesten glødende, men i midten er de alltid helt kalde, som om det oransje tykke kjøttet gulleroten er laget av er fullstendig inntrengersikkert og tett. Ingenting kan nå inn til den saftige og søte stilken i midten, bare tenna våre. Jeg tenker at gulleroten på en måte vokter på den stilken i midten, litt som om det er barnet dens eller noe. Heldigvis brenner vi ikke gullerøttene så lenge at det blir noen skade på stilken, vi lager bare sånne fartsstriper ja, sier jeg til pappa, men han hever bare øyebrynet og ser rart på meg.

 

Når det er vinter, og jeg kanskje er ute og ruller rundt i snøen med en venn eller med meg selv pleier det alltid å bli helt varmt og helt kaldt på samme tid, som om jeg er helt tørr men helt våt. Det er litt godt å være sånn, svett, når man vet at det bare er snø og at det kommer i fra himmelen. De gangene når jeg og kanskje en venn, eller bare meg selv, bygger snømann, så tenker jeg på at snømannen er en mann i fra himmelen. Men jeg tenker ikke at det er Gud. Viss jeg klarer det pleier jeg å ta en av pappas gullerøtter og plassere den som en nese på mannen i fra himmelen og jeg tenker på om han også er litt svett sånn som jeg, om han, inne i midten av snøkulen sin, egentlig kjenner seg litt varm.

 

Når det noen ganger blir litt for masse på en gang pleier jeg å ta en film og låse meg inne på rommet. Da hører jeg og ser jeg bare det som skjer på skjermen og ikke alt det andre som skjer når mamma har knust eggene utenfor bollen og pappa vasker hendene igjen og igjen for å få zaloen til å henge seg i de rynkene i huden han ikke har. På filmene jeg ser har alle menneskene replikker og de folka som er i bakgrunnen kalles statister og er liksom med, men ikke med sånn for at man skal tenke på dem. Likevel så er det kankje dem jeg tenker mest på. Og jeg tenker at det er det sikkert bare jeg som gjør, og dem selv og kanskje de som kjenner dem, men ikke flere, ikke de som går for å kjøpe filmene eller låner dem på biblioteket. Uten hovedpersonene ville vi likevel hatt statistene til å gjøre mange morsomme ting som jeg hadde hatt lyst til å se på, men uten statistene ville filmen blitt skikkelig kjedelig. Og når filmen er ferdig pleier mamma og pappa som oftest også å være det.

 

Når jeg ikke er hjemme og ikke er ute, er jeg på skolen. Der har alt navn og alt er delt opp og systematisert eller kalkulert eller plagiert. Jeg sitter helt bakerst, til venstre ved vinduet og ser oftere ut enn på tavla og tenker mer på skyene og hva de prøver å fortelle meg enn på krittbokstavene til Frøken. En gang så jeg et digert tårn i en av skyene, som en enorm og smal firkantet vindeltrapp, som en gedigen A i alt det lyseblå og gjennomsiktige. Da Frøken etterpå spurte om jeg kunne finne hjemmet mitt på verdenskartet pekte jeg i stedet på Paris og sa at jeg hadde sett Eiffeltårnet. Da rynket hun brynene og sa bare «Javel», og så ropte hun på Fredrik som også satt og såg ut vinduet med blanke øyne og spurte han om han kanskje tenkte på Frihetsgudinnen han da eller om han hadde lyst til å vise henne Norge sin hovudstad på kartet. Da jeg satte meg igjen og såg ut var det umulig å få skyene til å bli til annet enn skyer, så da så jeg på Fredrik i stedet, som fant Oslo uten problemer.

 

Når telefonen ringer er det som oftest jeg som tar den. Det pleier å være en som skal snakke med mamma, en mann som sikkert har ru hender og ru skjeggstubber langs kjevebeinet. Han spør alltid hvordan det går når jeg svarer, som om han tror han kjenner meg og etter at jeg en gang sa at det ikke var så bra og at jeg følte noe var galt, så har jeg alltid svart at det går fint. Det er det tryggeste. Etter at jeg sa at alt ikke var så bra til han mannen i røret hadde det gått nesten en hel uke før han hadde ringt igjen og spurt, og i mellomtiden hadde mamma bestandig tatt meg på håret og kikket inn til meg når jeg lå og tenkte på brosteinene i Paris og det enorme museet med bilde av Mona Lisa og mange tusen andre ansikter som alltid hang og bare så like ut, uansett hva som skjedde rundt dem. Heldigvis kan ikke mamma se om jeg sover eller om jeg bare later som, men jeg liker det best når hun lar ver å titte inn.

 

Når jeg er syk og det mer enn ellers føles som om ingenting kan henge sammen uten å bare rotes til pleier det å være pappa som sitter og passer på at jeg ikke blir for svett. Av og til koker det under dynen og oppe i hodet og nede i magen og selv om det er uutholdelig og kvalmt er det godt å drikke cola og bare ligge helt stille og kjenne kullsyren etse på det som sikkert ikke er der lenger, men som pappa har tatt og skylt ut selv om han hater å bli skitten. Viss jeg ber om det gjør han alt det jeg ønsker, noe som er bra, og jeg tenker at det er heldig at telefonen ennå ikke har ringt mens jeg har vert syk og at selv om jeg bare er syv år så er jeg likevel meg selv og egentlig ganske klok. Og når jeg blir stor skal jeg reise til Frankrike, som jeg hvertfall vet hvor ligger og stå der midt på vinteren i bare shorts og kikke på alle de høghælte skoene og damene med masse sminke og se om jeg kanskje ser en som smiler litt sånn som Da Vinci kanskje skulle ønske en jente smilte til ham. Jeg prøver å smile litt sånn, selv om jeg er syk og pappa tar meg på håret med de altfor bløte hendene og kjenner at jeg nok er ganske så varm, for han sier at han skal sitte sånn på kanten hele natten og passe på viss jeg vil. Det vil jeg og selv om jeg har feber og vet at jeg ikke tenker helt klart i dag så skulle jeg ønske jeg kunne si til ham at jeg tror snømenn er det samme som engler og at jeg tror jeg har lyst på en søster.

Men jeg sier ingenting, for selv om alt kanskje ikke er så enkelt bestandig så er jeg heldigvis bare syv år. Jeg har uendelig lang tid igjen, og da er det godt å leve.

- Julie Elkjær Stentsøe -

 

Knockout

Han slo henne midt i fjeset med sofaputa. Hun var aldeles ikke forberedt, og sjangla bakover et par skritt før hun ramla hardt på rumpa. Fregnene forsvant i det røde fjeset, men storebroren hans bare lo. Eller det var sånn han skulle ønske det hele foregikk.

I virkeligheten satt Karsten stille i sofaen ved siden av henne med puta på fanget. Han holdt hardt i den. Og Even, tidenes beste storebror, hadde fått seg tidenes verste kjæreste. Even hadde nok ikke ledd hvis Karsten hadde angrepet den intetanende piken. Ikke mor heller. Mor hadde en av sine såkalte gode dager. De besto av at hun pyntet seg opp i sine fineste gevanter, laget pannekaker, vasket sengetøy og trente yoga. Hun prøvde bare å innbille sønnene sine at hun kunne være en god mor. En mor med kontroll, passelig snill, passelig streng.

Men disse dagene kom med større og større mellomrom.  I likhet med at de gode dagene var ekstremt gode, bortsett fra at alt var skuespill, var de dårlige dagene ekstremt dårlige. Og dem var det mange av. Disse dagene bare lå hun i senga, med rullegardinene nede, ute av stand til å gjøre noe. Noen ganger spiste hun ikke, selv om Even prøvde å friste henne med både speilegg og nystekte rundstykker. Karsten unngikk henne disse dagene. Egentlig unngikk han henne både på de gode og de dårlige dagene. Han orket ikke de desperate handlingene som skulle bevise at hun kunne være en ansvarsfull ”supermamma” på de gode dagene, eller den klamme luften og tunge sukkene på soverommet de resterende dårlige dagene. Det var enten eller, noen mellomting fantes ikke.

Det rødhårete pikemennesket ved siden av Karsten så med medfølende blikk på ham i det mor kom inn og rufset i håret hans. Even hadde fortalt henne alt. Alt det som bare Karsten og Even visste, og som de to hadde en uskrevet og nesten usagt regel om at absolutt ingen noensinne skulle få vite. Storebroren var fullstendig klar over regelen, men storebror var forelsket. Even var forelsket i et monster. Monsteret het Ragnhild. Inntrenger-Ragnhild. Ragnhild med det røde krøllete håret, det vide skjørtet og den anstendige toppen. Ragnhild som så på Karsten med et blikk som sa: ”jeg skal nok få ordnet opp i dette, lille venn”.  ”Vi skal nok klare dette sammen, kjære” fortalte øynene hennes når hun kikket bort på Even.

Karsten og Even hadde klart dette sammen i mange år. Alene. Og de hadde hatt det gøy sammen, bare de to. Sparket fotball i gangen, sett urealistiske actionfilmer, bakt mislykkede kaker og vasket hvite klær sammen med røde. Men Even hadde blitt eldre, han fylte snart 21, og hadde det siste året fått øynene opp for verdenen utenfor. Han hadde begynt å feste, og hadde mye å ta igjen for de årene han hadde fungert som den ansvarlige forsørgeren og erstatningsfaren. Karsten så mindre til Even i helgene. Å ta med den sju år yngre broren på fest var et dårlig alternativ. Men brødrene hadde fremdeles hatt det gøy, og Even hadde fremdeles tid. Helt til Ragnhild kom inn i bildet.

Even hadde møtt Ragnhild på en privatfest hos en kompis. Hun hadde sittet sammen med en venninne hele kvelden og drukket seg brisen på Cider. Even skumpla borti henne på vei til do, og klarte å søle øl nedi fanget hennes. Ragnhild smilte søtt mens hun reiste seg opp. Og så slo hun en solid knyttneve rett i nesen på ham. Med neseblod helt ned til sokkene innså Even at denne dama skulle han ha.

Karsten visste ikke hvor lang tid det hadde gått fra det bloddryppende slaget og til Ragnhild satt i sofaen, mellom ham og storebroren. Nyforelskelsen hadde i hvert fall ikke gått over, noe som fikk den siste pannekaka i magen til et stakkars vitne til og halvveis hoppe ut igjen. Den hadde sikkert dritlyst til å følge med på det lykkelige paret den også. Fingrene til Even gikk av seg selv opp og ned, og over alt på Ragnhild, først nedover den venstre fregnearmen, så over ryggen på den nyvaska toppen, oppover nakken og ned igjen på høyrearmen. Karsten flyttet seg lenger ut mot sofakanten. Even strøk henne på kneet. Ingen hadde vel behov for å bli strøket på kneet? Jævla minisofa. Ragnhild-jævel. Dusteforelska storebroridiot.

Mor fant frem rene laken og sengetøy som lukta sterkt parfymert vaskemiddel. Ragnhild tok på seg å re opp senga selv. Karsten sin seng. Stakkars Ragnhild hadde glemt leilighetsnøkkelen sin hos ei venninne som var bortreist, og kunne derfor ikke gå hjem for å nyte skjønnhetssøvnen sin. Rommet som de to brødrene delte, skulle denne natta huse et monster. For stakkars Ragnhild turte ikke sove alene på sofaen.  Stakkars Ragnhild. Men hun var høflig nok til å tilby den til Karsten. Det herlige kvinnemennesket. Hun laget til og med kveldsmat. Boller og kakao med krem, hjemmelaga, bakt og piska med kjærlighet. Mor gikk inn på soverommet.

Karstens fjortenårige guttekropp lager et svakt søkk i sofaputene. De spinkle armene hviler på dyna, fingrene har en svak bøy, og det rykker svakt i venstre tommel et par ganger. Han sover, tungt og drømmefritt. Vekkerklokka på stuebordet hakker seg i vei gjennom minutter og timer. Svettedråper glir nedover tinningen til Karsten, og bladene på plantene har tatt timeout. Vepsen utenfor krasjer daft med vinduet.

Sola har akkurat heisa seg over den første hindringa, og postmannen har nylig begynt på den daglige ruta si. Døra til soverommet åpnes fra utsida, og et øye titter inn. Øyet ser på de to kroppene som ligger i hver sin seng. Den ene har sparket av seg dyna og ligger utstrekt på magen, med ansiktet inn mot veggen. Den muskuløse ryggen hever seg svakt. Den andre kroppen ligger med dyna helt opp til haka, og har ingen hodepute. Denne kroppen har de bleke fregnene sine vendt opp mot taket. Denne kroppen er bare en kropp.

Inne på det andre soverommet ligger det et kvinnemenneske. Et hårstrå svaier svakt i vinden fra kvinnens pust. Kvinnen ligger i en velbrukt enkeltseng fra IKEA, og den ene hånda henger utenfor sengekanten, når nesten ned på gulvet. Hånden er heller ikke langt fra å røre en hodepute som ligger på gulvet, en hodepute med en duft av et litt for sterkt parfymert vaskemiddel. Kvinnen har gule fingervotter på begge hender.

På sofaen i stua legger en fjortenårig guttekropp seg forsiktig ned og lager et svakt søkk i sofaputene.

 

Marit

(Er litt usikker på overskrifta, så kom gjerne med innspill eller ideer)